To innlegg under ADIM 2019

ArcelorMittal Orbit av Anish Kapoor and Cecil Balmond.

To paperpresentasjoner, (de nedenfor) sammen med kolleger fra Institutt for kunstfag, under Design Innovation Management Conference 2019, i London.

Enda mer spennende var imidlertid et besøk på innovasjonslaben ved Plexal og Loughborough University London. Her har de skjønt at det som må til er rimelig kontorplass – skjønt det er noe dyrere enn ved Factory Berlin  (som jeg var innom i fjor).




Bygningene ble igjen etter OL, og viser hvor langt en kan komme med ganske enkle haller. Skulle gjerne sett noe lignende i Bergen.

Selve konferansen var i regi av Loughborough University London, hvis lokaler vis-a-vis Plexal, rommer det som må karakteriseres som en gigantisk læringlab. Intet mindre enn 8500 kvadratmeter i det gamle pressesenteret:

 

Spennende å se hvordan de har fylt lokalene med "open source"-møblement. Her er det bare å skaffe seg CNC-fres.

Her kommer en ide flytende. Siden Plexal leier ut rimelig kontorplass blir free seating et konsept (fore de som ikke leier kontor). Selv for nomadene er det imidlertid muligheter for et slags cellekontor (til venstre nedenfor). Kanskje ikke den beste ventilasjonen, men  undertegnedes erfaring er at en bør ha døra oppe på kontoret uansett. Dette kan kombineres med prototypen fra en studentbedrift (til høyre nedenfor), i form av et husbyggesett – Wikihouse, i direkte slekt med møblene nevnt ovenfor.

 

Drive-by Shooting (Photography)

Mobile camera, panorama function, passing at train station in high speed. The result is a "panorama", or more precise, a "stretch image", with quite a few glitches. I do like this one, where both time and space is influencing on the final image:

Originalbildet, 8730 piksler bredt, der feilene kan studeres i mer detalj.

Samme konsept, nå fra buss:

Og originalbildet.

Kunst(ig)-intelligens

Litt løse tanker dette, men jeg liker å leke med ord og nyheten om at norske Spacemaker nå går internasjonalt får meg til å fundere på begrepet AI. Vanligvis forstått som "Artificial Intelligence" (Kunstig intelligens). Så begynner jeg å lure på "Art Intelligens" (Kunstintelligens). Det er et ord, men da i betydningen "(høy grad av) kunstforstand".

Hva som vi i stedet leker oss med betydningen "intelligens som lager kunst" – da uten å bruke alt for mye energi på å definere hverken intelligens eller kunst (ingen av delene er helt enkle å gripe). Det er mange eksempler i dette grenselandet, f eks hvordan datamaskinen kan endre enkle skisser til fotografiske bilder, nedenfor et eksempel der Mona Lisa blir levendegjort, en rekke former for generativ kunst – visuell, auditiv og romlig – 

Illustrasjon: Egor Zakharov / Samsung.

Jeg lekte meg for en tid tilbake med å få den lille Aisoy-roboten (AI Soy - Jeg er kunstig intelligent) til å resitere potensiell litteratur. Kanskje ikke helt AI, men en enkel algoritme for å generere det som i blant fremstår som poesi.

Silvija Seres, president i Polyteknisk Forening, skrev om hvorfor Kunstig intelligens trenger kunst. Fristende å vri på dette også, og spørre: Hvorfor trenger kunst kunstig intelligens?

Tilbake til Spacemaker. Selskapet bruker kunstig intelligens for å sjekke ut et enormt antall forskjellige planer. En slags "fail fast"-strategi på steroider. Interessant for en, som meg, som har et syn på kvalitet som en funksjon av kvantitet. Den som klarer å gjøre mange forsøk, raskt, har større sannsynlighet for å ende opp med noe bra enn den som kun gjøre noen få forsøk. Blogging, som en arena for å formulere og teste ideer, er en slik metode. Minner meg om et gammelt foredrag, som den ganske gjorde noen av tilhørerne ganske sure ...

Gis gass, prøv deg frem – så er selvsagt kunsten å se gull, dersom dette oppstår.

Spacemaker bruker AI for å speede opp planleggingsprosessen. Det er ikke så vanskelig å se for seg hvordan andre prosesser, i grenselandet mot det kreative, kan tjene på noe lignende:



I år er det hundre år siden opprettelsen av Bauhaus. Bauhaus-skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919. Gropius sin vision var å samle arkitektur, design, skulptur, maleri og kunsthåndtverk i et kreativt senter. Målet var at ulike fagområder skulle samarbeide gjennom felles prosjekter, tilrettelagt for masseproduksjon. Bauhaus revolusjonerte kunstutdannelsen, kunst og arkitektur, særlig i Europa og USA. Grunntanken var å skape omgivelser med et kunstneriske preg og kvaliteter, tilgjengelig for folk flest. En vesentlig forutsetning for å oppnå dette var at håndverket tilpasset seg industrien med henblikk på masseproduksjon.

Minner meg forresten om min første presentasjon som ansatt innenfor fagområdet kunst og håndverk:, der jeg snakket om det jeg kalte performativt e-håndverk.

Saurus

Saurus ved Lille Lungegårdsvann.

Innlegg om VR og robotisering

Innlegg under Foreningen for Fleksibel Uddannelse i Danmark, FLUID, sin konferanse "Hvad virker? Succes med fleksibel undervisning". København 3.-4. juni 2019.

Det spørs om jeg klarer å opfylle konferansen tittel, knyttet til hva som virker, men forhåpentligvis kan jeg peke på noen teknologier som både peker fremover, samtidig som de er velutprøvde og relativt enkelt tilgjengelig for lærerutdannere. Slik sett teknologi som virker. Bakgrunnen er prosjektene Interaktivt virtuelt feltarbeid (støttet av tidligere Norgesuniversitetet) der jeg jobbet med sfæriske medier og  HVL-prosjektet Robotassistert undervisning. Begge disse prosjektene er nå avsluttet – dvs tiden er kommet til artikkelskriving mm. Jeg håper imidlertid vi kan jobbe videre med roboter og koding rettet mot auditive grensesnitt. Sfæriske medier har fått såpass mye momentum at dette nok er noe som vil bli videreført av flere ved HVL.

Turbintur

Frogman - VR-teater

En arbeidsdag preget av VR. Først studentproduksjoner ved UiB, deretter Frogman – Teater med VR, vel verd å få med seg på Cornerteateret, under Festspillene.

En sal full av Oclulus Go og svingbare stoler, med scenen i midten. Velfungerende oppsett, der blandingen mellom VR og tradisjonelt teater ga en fin varisjon.

Snart juni - på Løvstakken

K&H - fagfornyelsen og digitalisering

En gjennomgang med vekt på digitalisering i kunst og håndverk, i forkant av den endelige høringsrunden.



Det blir gjort en rekke koblinger til algoritmisk tenkning. Det snakkes en del om hvordan dette kommer inn i kunst og håndverk, fra knappe 10 minutter ut i denne videoen. Med min interesse for nye medier legger jeg spesielt merke til at det blir lagt vekt på at faget skal fange opp det nye, og at en er tydelig på at det digitale ikke er knyttet til et bestemt sett teknikker. Dermed vil vi trolig kunne fortsette å utvikle bruken av sfæriske medier (360), koding (mye av dette i presentasjonen ovenfor), 3D-modellering, AR og "VR" mm. Skaperverksted / læringslab blir selvsagt mer aktuelt enn noen gang, og knyttes til Kunst og håndverk.

Jeg merker meg også at det tydelig vises til hvordan en kan programmere visuelle uttrykk, noe som gir et flashback til mitt første møte med enkel programmering for nærmere 40 år siden. Ting går fremover, men også litt i ring ...

Det forundrer meg ellers litt at faget synes å være såpass  i det visuelle. Begrep som taktilt, lyd, akustikk, etc finnes ikke i utkastet til læreplan. Jeg savner det, fordi akustikk og lyd er et glimrende møtepunkt mellom fysiske materialer og det som beveger seg mot musikk – glitrende eksemplifisert gjennom prosjekter som dette.

Skaperskolen

Jon Haavie ga en utmerket introduksjon til Skaperskolen under årets NKUL. Skaperskolen er et initiativ fra Naturfagsenteret og de regionale vitensentrene, som med dette skal ta skaperkulturen ut i skolen.

– I fremtiden trenger vi mer og mer teknologisk allmenndannelse, nærmere bestemt grunnleggende kunnskap om hvordan teknologiske systemer er satt sammen og fungerer. Da må skolen bli mer praktisk, for teknologi er en arena der man må bruke både hender, hode og skapende evner, mener Liv Oddrun Voll ved Naturfagsenteret og Skaperskolen.

Ved HVL forsøker vi å gjøre det vi kan, på vår del av banen. Det er ikke en prosess som er helt liketil. En må finne teknologi og metoder som lar seg realisere i lærerutdanningen, og som studentene kan ta med seg ut i skolen. Det forderer endringer internt, vi må lære oss nye ting, vi må tenke annerledes om undervisning go vurdering, vi må endre emeneplaner og vi må forankre det hele i studentenes praksis. Mange ulike hensyn, og dermed mange som får forskjellige delansvar.

Vi har begynt i en ende. I høgskolens lokaler i Møllendalveien er vi nå i ferd med å få på plass noe utstyr for eksperimentering og faglig utforsking. Vi er fornøyd med å ha fått plass til utstyret i fine gjenbruksskap, men utstyret skal selvfølgelig først og fremst ut, og opp på bordene:

Materialitet, teknologi og bærekraft (MaTecSus)

Forskergruppen Materialitet, teknologi og bærekraft (MaTecSus), ved HVL, har så smått begynt en tilstedeværelse på nettet.

Jeg lekte meg litt med en slags logo: en ganske minimalistisk og en som åpenbart ble for maksimalistisk.

Ikke noe offisielt – kun en lek med figurer.

Debatt om mobilbruk i skolen – NKUL19

Lett kaotiske under NKUL i Trondheim, med 1600 deltakere. Fant en plass, trygt med ryggen mot veggen:

Jeg skulle gjerne hatt et tilsvarende bilde fra Læringsfestivalen, som retter seg mot høyere utdanning. På dette bildet er det mest lærere fra grunnskolen og videregående skole, og nesten alle stiller med egen datamaskin. Det skjer nok endringer, men jeg har til gode å se tilsvarende tetthet på konferanser i høyere utdanning.

Herfra fikk jeg med meg en debatt om bruk av mobiltelefoner i skolen. 4 av 5 skoler har allerede ordninger som regulerer mobilbruk. Samtidig sier ikke forskningen all verden om bruk av mobiler i skolen.

• Les også: Mobiltelefoner og digital dannelse

Jeg er litt usikker på om det egentlig var særlig mye reell uenighet i panelet. Alle synes å være helt enige om at et rigid, nasjonalt forbud ikke er veien å gå. Konstant tilgjengelighet er imidlertid heller ikke en god ide. Mobiltelefonen har ikke ført til et kvantesprang når det gjelder menneskers kognitive evner, og til tider kan det dermed være lurt å unngå alt for mye multitasking.

Det ble tatt til orde for at det er de svakeste elevene som håndterer fri bruk dårligst. Dette bildet er imidlertid ikke helt enkelt. Det er mange, ofte svært sammensatte grunner til at noen elever ender opp som "svake".  Representanten for Dysleksiforbundet tok til orde for verktøyfrihet, ikke bare metodefrihet. Alt for mage skoler har ikke optimale løsninger for de med lærevansker. Bekymringen er dermed ikke mobilen i seg selv. Det er elevens behov som må styre hvilke verktøy en bruker, ikke verktøyene som skal styre hvordan vi lærer.

Det er vanskelig å komme bort fra at dette handler om klasseledelse og evne til å legge til rette for konstruktiv bruk av digital teknologi. Hvordan vi kan bruke teknologien på best mulig måte bør være tema. Det betyr at vi noen ganger legger den vekk, for så å ta den frem når den tilfører noe nyttig.



Debatten om mobiler i skolen handler dermed om mye mer, og involverer digital kompetanse, samt digitale ferdigheter – forstått som mye mer enn de rent tekniske ferdighetene.

Jeg bet meg merke i noe som ofte fremmes som et argument: det tar tid å fyre opp PCen. Mye lenger tid enn å finne frem mobiltelefonen. Her ble det imidlertid vist til erfaringer jeg selv kan underskrive på. Etter at de tok i bruk Chromebooks i Trondheim kommune opplever de at det kun tar 10 sekunder å starte opp maskinene. Maskinene er alltid oppdaterte og klare til bruk, noe som gjør det mye enklere å ta maskinen raskt frem for så å kunne legge den vekk like kjapt. Med ett kommer en noen solide skitt i retning reell fleksibilitet i klasserommet.

Det ble sagt at spriket mellom de best og de dårligst stilte skolene er større enn noen gang tidligere. Mange kommuner har ikke kommet like langt som i Trondheim.

Det ble vist til at det fordrer stor grad av selvregulering dersom en fullt ut overlater til elevene å håndtere sin egen mobilbruk. Eleven ved Hoeggen skole i Trondheim opplever at elevene kommer mer i kontakt med hverandre i friminuttene, når mobilen legges vekk. Venner seg til at de ikke har tilgang til telefonen på skolen. Samtidig ble det sagt, fra elevhold, at det er situasjoner hvor en kan kjenne på at det er godt å kunne trekke seg litt tilbake. Da kan mobiltelefonen være en måte, som gir rom for en slik tilbaketrukket rolle.

Rett under overflaten virker det som om alle er enige om at en må tenke fleksibelt rundt alle former for teknologi, og at bruk må styres til en viss grad. Et rent forbud mot mobiler synes ikke å være det noen går inn for, men det er enighet om at det må være den enkelte skole og lærerne som bestemmer.