Odda smelteverk - Blurb

ODDA SMELTEVERK by Jon Hoem - 2014
|
Make Your Own Book

Laget med Blurb

I disse "Lite penger fra Spotify"-tider

Jeg følger nok ikke så godt med på musikkmarkedet lenger, men jeg fra tid til annen hører liveopptak på Youtube mens jeg likevel sitter ved maskinen. Dermed har jeg fått med meg at Sony Music UK forsøker seg med å legge ut konserter og album på sin Youtube-kanal.

Det er sikkert mye en kan si om dette, men jeg tar det som et tegn på at inntektene fra musikkstrømming er så lave at selskapet ser seg tjent med å eksperimentere med å legge ut musikken i samarbeid med Google. Dette er trolig en fortropp, i påvente av den lenge varslede Google Music Pass.

I alle fall, Sony har lagt ut musikken i en form som dette - coverbilde med klikkbare titler, og link til iTunes:

youtube.com/watch?v=qohxnJeDjH4

Det slår meg igjen hvor godt det fungerer å bruke statisk tekst i en video, for deretter å legge på linker til bestemte steder i videoen. Jeg har gjort noen eksperimenter med dette tidligere, men har først og fremst linket mellom forskjellige videoer. Det fungerer like bra med intralinker (inne i samme vudeinode). Absolutt noe å se nærmere på, for å la studenter navigere i lengre skjermvideoer.

Vinter i Bergen

Snø på fjellene

men etter hvert en skikkelig regnværsdag i lavlandet:

Tester "4K til 720"-metoden

Oppdatering: Holder på med på med å utvikle dette argumentet frem mor NODA 2015. Har dette noe med datastøttet journalistikk å gjøre? Ja, mener jeg, fordi video gjenstår som et medieformat der en ennå ikke har noen utbredte, gode løsninger for responsivt design. Vi skalerer videoene lineært, mens små skjermer krever andre utsnitt og en annen kinematografi enn store skjermer. Nå video sendes både på fjensyn og mobil vil ikke en nedskalert versjon av et 4k bilde, beregnet som store skjermer, fungere optimalt:

_________________________________________

4K-video dekker en flate på 3840X2160 piksler. Det er fire ganger mer enn Full HD og 9 ganger flere piksler enn 720P. Sistnevnte er det vanlige for HD på TV. Dette åpner for det jeg kaller "4k til 720"-metoden, eller kanskje enda bedre 4k-kinematografi - forstått som de konsekvensene 4k kan få for innspilling av en video, når formålet er for å sikre seg de nødvendige sekvenser og utsnitt, publisert med lavere antall piksler.



Større flate - større frihet, ifølge Apple. Jeg mener dette også får en helt annen betydning enn det de tenker på.

Iphone 6, som de fleste vel mener har en rimelig grei skjerm, er poengløs ved bildestørrelser over Full HD. I praksis klarer en seg veldig bra med 720p, siden det menneskelige øye lures litt når det er snakk om video. Ofte vil vi oppleve at bidestørrelse helt ned i 480p ser svært så bra ut på en liten skjerm.

Mellom 4K og 720P ligger det et stort spillerom. Nå begynner kameraene med 4K å bli svært rimelige. Det billigste for tiden er Panasonic FZ1000 - et rent konsumentkamera, om enn i et litt øvre skiktet. Filming i 4K er med andre ord tilgjengelig for hvermansen.

Jeg har gjort en liten test i et forsøk på å sjekke potensialet.

TELLA regnespill for barn

Jeg har i litt varierende grad vært med på utviklingen av regnespillet TELLA, utviklet ved Senter for nye medier, Statped vest og Universitat Politècnica de Valencia, Campus d’Alcoi , Spania. Fra å ha vært mye involvert i søknadsfasen og ved oppstarten av prosjektet har jeg senere fulgt det mer fra sidelinjen. Herfra har jeg sett mye godt arbeid som er lagt ned i et produkt som har blitt ganske så omfattende

Det dreier seg om et pedagogisk spill for nettbrett der barn kan lære enkel matematikk gjennom å leke og prøve seg fram. Spillet er i hovedsak beregnet på aldersgruppen 5 - 8 år, og det kan lastes ned gratis".

Appen består av mange enkeltspill med oppgaver som løses i oppsatt rekkefølge. En voksen kan enkelt tilpasse innholdet ved å begrense hvilke moduler barnet får adgang til. Slik kan den enkelte spilleren få oppgaver og utfordringer som passer for han eller henne.



Finn brukerveiledning for lærere og foreldre på nettstedet http://www.tella123.org/

Via eLæring HiB

Hverdagsproblemer på Kronstad

Science Vs. Music

I en tid da alle visuelle og auditive medieuttrykk kan manipuleres digitalt, blir det enda mer fascinerende å se hvordan lyd kan gis fysiske uttrykk, som her i Nigel Standford sin video Cymantics:



Sjekk også bakomfilmene, der min favoritteffekt er denne:



Det hele minner meg forresten ikke så rent lite om Rafael Lozano-Hemmer: Abstracción Biométrica, en utstilling som også brukte ulike former for bølger til en rekke visualiseringer.

CYMATICS - Nigel Stanford via Digital fotografering

Tester Weblibri

Oppdaterer denne posten litt etter hver. Embeddingen nedenfor er eksperimentell. Sjekk heller "boken" i fullskjerm, selv om det første jeg gjør er å pushe systemet utenfor kanten. Her har jeg nemlig forsøkt meg på å legge bilder med tekst, fast i bakgrunnen. Siden denne skalerer med vinduets størrelse kan dette få litt rare utslag, særlig ved brede skjermformater. Videoen nederst viser en annen webbok, laget med Weblibri, hvor bakgrunnsbildene fungerer mer etter intensjonen,


Lyden fungerer ikke bra her. Eksperimenterte med en ny skjermopptaker, som åpenbart sliter litt.

Jeg snakker litt om lokative uttrykk med lyd. Går nok litt kjapt i svingene, siden det er mange forskjellige perspektiver som tas opp.

Posten oppdateres med en videodemo av "Tihører". TBC

MOOCs i Norge, og i norske bibliotek

Jeg har skrevet om MOOCs i Norge, og i norske bibliotek, der en kortere utgave av artikkelen kan leses i Biblioteksforum 6/2014, under tittelen MOOCs og det papirløse bibliotek. Det står mye annet interessant i dette nummeret også.

Den virkelige kortversjonen er at bibliotekene trenger en strategi som på sikt frigjør dem fra bindingene til "papirlogikken" og alt det den bringer med seg.

Massive Online Open Courses er et fenomen som etter kort tid har fått sin egen offentlige utredning (NOU 2014: 5 - MOOC til Norge). I denne NOUen blir MOOCs definert som rent nettbaserte kurs, som er åpne for alle interesserte, gratis tilgjengelige, og med en fri progresjon. Dette er kvaliteter som biblioteksektoren kan nikke gjenkjennende til, og dermed et utgangspunkt for artikkelen.

Mer om hva MOOCs er for noe

Gjensyn med en slettet bloggpost

I den første årene HiB holdt på med nybygget postet jeg jevnt og trutt fra byggeperioden på nybygg.hib.no. Nå ser jeg imidlertid at alt er fjernet, og historien sånns ett borte. Men, det er jo slikt en har backup til.

Dermed et gjensyn med en tidligere bloggpost: en "tribute" til de som konstrukerte fagverket, som ennå står i biblioteket:



Om det er flere enn meg som er “konstruksjonsnerder”: klikk opp bildet i stort format og sjekk klinket fagverk! Flott at dette er beholdt, særlig her hvor det er så synlig. Slikt ser man ikke lenger, etter at sveising overtok. Nydelig materialbruk er det også, med tynnere strekkstag (tydelig i midten av undergurten – nede) og tykkere trykkstag (på sidene nede). Fremtidens byggstudenter (kanskje andre også for den del) kan med fordel skippe en forelesning og ta en ekskursjon hit.

Vakker konstruksjon, og ikke minst funksjonell. Vi kan regne presist på dette, takket væreCarlo Alberto Castigliano, og enda mer presist takket være kongen av statikk Stephen Timoshenko. Vi lar Timoshenko forklare:



Jeg må nok innrømme at jeg ikke lenger henger med på matematikken, men Timoshenko har gitt oss en liten tabell som gir oversikt over hvordan trykk og strekk fordeler seg i fagverket.

Vi må ta moderne ressurser i bruk, og lar med det våre kolleger fra maskin og marinfag forklare hvordan dette henger sammen:

Vakkert blir det i alle fall, og med dette i bakhodet tar vi en liten rundtur ute på mezzaninen:

Snapcash

Snapcash is a  payments feature that allows Snapchat-users to send and receive money from friends through the app’s private messaging service. The tool is powered by Square, which operates its own similar service called Square Cash.



Via Re/code

iBeacons nærmer seg mainstream

Både BT og Aftenposten skriver om dette, dog i form av noe som nærmest virker som et innsalg for et firma som leverer sine tjenester.

Ved Senter for nye medier har vi imidlertid vært på iBeacons-ballen et års tid allerede, og lydinstallasjonen Tilhører er et konkret eksempel på en ganske annen bruk av denne teknologien.

Code in image - image in code

As Cypher explains in the first Matrix movie: "there's way too much information to decode the Matrix.".

The "Matrix code" of raining green characters and pictograms allows the Matrix program to be concisely represented and thus read more easily. Neo is the only character who can see the code of which avatars are composed while in the Matrix, and he is therefore able to see their "true" digital form.

FLORA - Wearable electronic platform

Moro med wearable computers. Her er det bare å begynne å fundere på anvendelser:



$24.95 : Adafruit Industries, Unique & fun DIY electronics and kits

Rafael Lozano-Hemmer: Abstracción Biométrica

Spennende installasjoner av Rafael Lozano-Hemmer





Rafael Lozano-Hemmer: Abstracción Biométrica

Auditor som virtuell konsert

Etter å ha lansert lydinstallasjonen Tilhører i forrige uke har jeg syslet litt med å skrive på en artikkel om prosjektet. Det har også gitt anledning til å tenke på eventuelle andre implementeringer av løsningen, som vi har endt opp med å døpe Auditor Fabulaz (som ikke bør forveksles med et tidligere prosjekt - for de få som har fulgt meg så lenge). En potensiell bruksmåte er å bruke løsningen til å spille av musikk. I dag oppdaget jeg imidlertid at vi kommer litt for sent på banen, ettersom virtuelleskonzert.com ble lansert tidligere i år.

Den virtuelle konserten kan oppleves med en app, mens en beveger seg rundt i Holocaust Denkmal i Berlin.

A complex process was used to re-record all of the instruments in December 2012. Geo-coordinates were assigned to each individual instrument as well as to the female vocalist, and a completely new type of software was developed. This enables the instruments to be perceived in a virtual 3D space within the smartphone application, and to simulate the concert at the Memorial. The listener’s location at the Memorial is identified using the smartphone’s GPS function, and the sound associated with those specific coordinates is determined.

Høres unektelig kjent ut, selv om vi har valgt å jobbe med en annen teknologi enn GPS. Dette dels fordi vi opererer på et sted med mangelfull GPS-dekning, og dels fordi vi har vært ute etter en mer presis form for posisjonering. Kombinasjoner av Bluetooth LE, GPS og WLAN-trianguleing kan kanskje bli det neste.

Tilhører og Speilånd

To installasjoner lansert på samme dag. Vidt forskjellige, men også i en sammenheng. Les mer om Speilånd, for her dreier det seg mest om Tilhører, en spinoff av et FoU-prosjekt (som har fått navnet Fabulaz) som jeg og Johannes Ringheim holder på med. Kort fortalt handler det om å fortelle med lyd, direkte knyttet til brukerens posisjon og fysiske forflytning. Med bruk av litt ander løsninger enn det som er vanlig, dvs vi benytter Bluetooth-sendere - såkalte "beacons". Spennende saker og mye som er uutforsket, både teknisk og fortellermessig - om jeg skal komme med min svært subjektive mening :)

Tilhører oppleves i Foajéhagen ved biblioteket på Kronstad, der ideen er å forflytte lydbildet fra en jernbanestasjon. En lags Augmented Reality, med lyd. Passende nok går jernbameskinnene gjennom området brukerne beveger seg i, noe som forsterker opplevelsen. Her er det satt opp noen Bluetooth-beacons, som brukes til å posisjonere de som opplever verket. De må ha med seg en iOS-enhet med en egen app, som kommuniserer med radiosenderne og styrer lyden. Vi hører miljølyder, og blir "tilhørere" til en rekke bruddstykker fra "mobilsamtaler".

Speilånd

Maria, Audun og Knut sjekker ut Speilånd, under den offisielle åpningen av biblioteket på Kronstad. Du kan også oppleve lydinstallasjonen (lokativt hørespill) Tilhører, samme sted:

Installasjonen er et lite apropos til min egen hverdag. Tar du det ikke litt med ro, blir du ikke synlig, hverken for deg selv eller andre.

Speilånd manipulerer det visuelle i forhold til tid, og kommer til å stå i forhold til et annet verk –   Tilhører. Sistnevnte er en lokativ, mikroposisjonert fortelling. Det dreier seg svært kort fortalt om å manipulere lyd i forhold til rom. Slik sett henger de to verkene sammen.

Både “Speilånd” og “Tilhører” er et forsøk på å knytte forbindelser mellom forskning, utvikling og konkrete uttrykk:

– Programvaren manipulerer forholdet mellom tid, fysisk rom og virtuelle representasjoner. Vi som jobber med digitale medier driver jo egentlig med dette i alt vi gjør, men kan godt være oss dette mer bevisst, sier Hoem, i et kort intervju med seg selv.

Mer om installasjonen i biblioteket

Ibsen, Handke og Jugoslavia

Alt henger løst sammen med alt.

Dramatikeren Peter Handke mottar i dag Den internasjonale Ibsenprisen. Handke er kritisert for sin støtte til Serbia i konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. På serbisk TV uttalte han i 1998 at serberne var ofre på linje med jødene. I 2004 besøkte han Slobodan Milošević i fengselet, og i 2006 holdt han gravtale i Milosevics begravelse hvor han blant annet sa (ref):

«The world, the so-called world, knows everything about Yugoslavia, Serbia. The world, the so-called world, knows everything about Slobodan Milošević. The so-called world knows the truth. This is why the so-called world is absent today, and not only today, and not only here. I do not know the truth. But I look. I listen. I feel. I remember. This is why I am here today, close to Yugoslavia, close to Serbia, close to Slobodan Milošević.»

Milošević var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Handke tar dermed til orde for en annen historie, enn den som kommer frem i dommene fra Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia.

Min egen kjennskap til Handke som dramatiker er begrenset, ut over at han er manusforfatter til en av de beste filmene jeg noensinne har sett: Der Himmel über Berlin (1987) sammen med regissøren Wim Wenders.



Prisen til Handke er mildt sagt kontroversiell. Bakgrunnen er hva han har uttalt om folkemordet i Bosnia. Bernt Hagtvet sa at han skulle lenke seg fast foran Nationaltheateret før premieren på Immer noch Sturm. Stykket handler om historien om en slovensk bondefamilie i Kärnten i Østerrike, truet av språkforbud og trusler om massedeportasjon under nazistene.

Installasjon i biblioteket HiB

Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette er inspirert av en tidligere installasjon. For snart ti år siden vise Øyvind Kolås meg programvaren / installasjonen, som han kalte Åndsspeil. Dette var i en gammel spansk kjeller, men velvet tak og murvegger - ikke ulikt de veggene som er i biblioteket på Kronstad. Konseptet var enkelt, men effektfullt. Stilt foran webkameraet kunne jeg se meg selv forsvinne mot veggen i bakgrunnen. Programmet visket meg ut av bildet, dersom jeg sto stille. Konseptuelt flott: du må være i stadig bevegelse, for å bli synlig (for deg selv og andre).

I 2004 hadde jeg aldri sett noe lignende, og løsningen var nok den gangen ganske cutting edge. Vi endte opp med å kjøpe fri installasjonene, dvs betale for at kildekoden ble åpen, og brukte denne under Digital hverdag i 2007. Det ble gjort mye spennende til denne konferansen: jeg jobbet mest med "Dype tanker", som er noe av de morsomste jeg har gjort på jobb noensinne. Det hele ble til takket være BKK, som sponset kunsten.

Men vi får spole fram til i dag. Planen er å lage en variant der vi snur på konseptet. I stedet for at programvaren fjerner det i bildet som er i ro, skal den i stedet fjerne det som er i bevegelse. Konseptuelt like flott: du må stoppe opp og ta det litt med ro, for å bli synlig for seg selv og andre. Som en tribute til Kolås sin installasjon er det naturlig å kalle dette for "Speilånd".

Det hele blir trolig seende omtrent slik ut:

Inne i den sorte kassen plasseres et webkamera og en datamaskin. En skjerm står også inne i kassen og vises gjennom rammen (det hvite feltet på bildet). Passerer du raskt forbi kameraet ser du omtrent ingen forandring i bildet på skjermen. Men, dersom du stopper opp blir du synlig. Programvaren er allerede utviklet, og tilpasset formålet - så nå begynner noe av det som jeg synes er mest moro: snekringen...

TBC!

JIBO - hjemmerobotene kommer

JIBO er et prosjekt backet av Cynthia Breazeal, hvilket vel betyr at det er flere fra MIT Media Lab involvert. Minner jo om ting vi har sett før - som f eks Karotz - men løsningene blir stadig bedre og mer anvendelige. Læringspotensialet ligger her, ikke minst som en caoch, som passer på at du ikke bruker for mye tid på Facebook, eller mer eller mindre meningsfull blogging :) Potensialet innenfor helse og omsorg synes åpenbart.



JIBO

Fabulaz revisited

De som har lest denne bloggen lenge vil kanskje huske at jeg for drøye ti år siden var opptatt av videopublisering og kollektiv videoeditering. Dette munnet i første omgang ut i et paper, presentert under Blogtalks 2004: Videoblogs as Collective Documentary. Dette var noen år før YouTube m fl, så jeg var relativt tidlig ute med en slik konkretisering. Året etter kom Yahoo med Jumpcut, en tjeneste som langt på vei var bygget på de samme konseptene - uten at jeg hadde noe med det å gjøre. Vi forsøkte også å konkretisere konseptet i form av en online videotjeneste, som vi etter hvert kalte Fabulaz. Resultatet ble imidlertid aldri et fungerende produkt, men resulterte i en rekke spinoffs i form ulike mindre videotjenester ved HiB.

Det var tilbakeblikket. Fabulaz døde hen, men jeg liker navnet, avledet av fabula (fortellingers råmateriale). Nå er tiden kommet for å benytte navnet i ny tapning.

Fabulaz, anno 2014, er et lydmedium et sted mellom radio og lokative lydbøker. Navnevalg er ikke enkelt. Etter en runde i tenkeboksen har vi i stedet landet på å kalle det nye lydmediet Auditor. (late 14c., "a listener," from Anglo-French auditour (Old French oieor "listener, court clerk," 13c.; Modern French auditeur), from Latin auditor "a hearer," from auditus, past participle of audire "to hear" (see audience ). Meaning "receiver and examiner of accounts" is because this process formerly was done, and vouched for, orally.).

Lytteren beveger seg i en avgrenset fysisk omgivelse, hvor det er plassert ut små Bluetooth 4-sendere (“beacons”), som kontinuerlig sender signaler til omgivelsene. Disse signalene kan utnyttes for å posijsjonere en mobil enhet, forutsatt at denne støtter Bluetooth 4-standarden. Brukeren får et lydbilde presentert via høretelefoner, og dette lydbildet endres ved hjelp av programvaren, i forhold til brukerens bevegelse.

Automatikk er kjekt - NOT!

Flott med nybygg, men....



Slik mener automatikken at jeg bør ha det på kontoret. Persiennen går ned og lyset skrur seg av. Resultat: sol ute - helt mørkt inne :(

Kjøssing i biblioteket - HiB

Se også performance i dansesalen.

Beveg - Dansesalen

Se også Kjøssing i biblioteket.

Første studiedag på Kronstad

Høgskolen i Bergen ønsket nye studenter velkommen, utenfor nybygget på Kronstad.

Sitteplasser under tak, utenfor kantinen.

Av de mange tingene som er flott med nybygget er hvordan de gamle jenbaneverkstedene er integrert i bygget. Her fra kantinen. Med takstoler fra en tid da en fremdeles brydde seg om å dimensjonere med tanke på materialforbruk.

No compromise

Litt merkelig post dette, men herrens veier er som kjent uransakelige og i arbeidet med et bokprosjekt er jeg nå kommet til informasjonssikkerhet og overvåkning. Det brakte meg i retning Norsk militært tidsskift, som faktisk er et svært interessant fagblad - forutsatt at en klarer å ha litt distanse til hva det i bunn og grunn handler om.

Men så var det denne reklamen mot slutten av bladet da. Jeg må bare ta vare på den, for dette er virkelig et kroneksempel på hva målgruppe og kontekst betyr for hvordan en velger å utforme et budskap.

Tatt ut av sammenhengen virker tekst og bilde rimelig bisart. Jeg lurer virkelig på om denne "treffer" (beklager ordspillet) målgruppen.

Last man standing

Jeg forlater borde, og kontoret jeg har hatt i femten år. Neste plass blir fremdeles med utsikt mot sør, men da på Kronstad.

Det kommer flere bilder etter hvert, men dette er et lite tilbakeblikk for min egen del:

I dag er altså siste ordinære arbeidsdag, før vi er inne i nye lokaler den 4. august. Jeg blir nok hengende litt rundt i mellomtiden, om ikke annet for å se alt vel ut og inn igjen.

Requiem for a school - Del 2

Avdeling for lærerutdanning - her sitter sjelen i veggene. Hvilket bygg i Bergen har en myriade av verksteder, eget orgel, kapell osv





Requiemforaschool | Flickr

Ulriken - nok en gang i tåke

Er nok i ferd med å bli en slags gjenganger dette, men slik så det i alle fall ut i dag morges før sola hadde stått skikkelig opp.

Requiem for a School

En fototur gjennom det som en gang av avdeling for ingeniørutdanning er en merkelig opplevelse i disse dager. Tomme lokaler, kun en og annen innleid som bærer ut møbler eller allerede er i gang med å rive ned vegger.

Jeg lurer fælt på hva som skjer med dampmaskinen. Den burde fått en plass på Kronstad, men siden den står her ennå spørs det om det brenner et blått lys. Oppdatert 14. juli: Dampmaskinen blir med! Den havner sentralt i bygget på Kronstad.

Video i 360-grader

Dette blir nok adskillig vanligere om ikke lenge, men forløpig lar jeg meg fascinere av noe som jeg opplever som litt nytt.

For ti-femten år siden holdt jeg mye på med QTVR. Den gangen var det en møysommelig prosess å sette sammen panoramabilder. For å få tilstrekkelig oppløsning holdt jeg på med å ta analoge slides. Disse ble scannet og stitchet sammen gjennom en møysommelig prosess i en av de tidlige utgavene av Quicktime VR Authoring Studio. resultatet kunne bli noe ala det du ser nedenfor:

Forskjellen er at dette bildet er et skjermdump fra en video. Denne er laget ved å gjøre fire separate opptak, med 90 graders forskyvning, som deretter er satt sammen til et videopanorama. Fungerer godt nok til at fire kamera nå står på innkjøpslisten, slik at det blir mulig å filme hele veien rundt.

Cardboard VR - seriøs moro

Google Cardboard ble vel nærmest lansert som en gimmick under utviklerkonferansen for Android denne uken, men dette er mye mer enn en morsomhet.

Her demonstreres det hele:

Historiens viktigste værmelding

70 år siden D-dagen, og jeg føler meg litt koblet på fortiden, her jeg sitter på terrassen. I samme hus satt Sverre Petterssen, meteorologen som bidro til historiens viktigste værmelding, fram til han flyttet fra Norge i 1939. D-dagen skulle egentlig vært den 5. juni, men meteorologene utsatte det hele 24 timer.

Left: Weather maps for 1, 2, 3 June 1944 at 1300 GMT. Right: Weather maps
for 4 June 1300 GMT and 6 June 0600 GMT.
Gjengitt i artikkelen "Sverre Petterssen, the Bergen School, and the Forecasts for D-Day". 

Sverre Petterssen, til høyre på bildet, var leder for Værvarslingen på Vestlandet i den tiden han bodde i Bergen, fra 1931 til 1939.

Petterssen var også fagbokforfatter: Introduction to Meterology var visstnok mange sitt første møte med faget.

Rime Of The Ancient Mariner - The Tiger Lillies

Jeg var heldig og fikk med meg en en fantastisk forestilling på DNS i helga. Rime Of The Ancient Mariner, et dikt skrevet av Samuel Taylor Coleridge, i 1797–98, fremført i sceneversjon av The Tiger Lillies.

Bemerkesesverdig effektfull bruk av videoprosjeksjon i kombinasjon med musikk og scenopptreden gjorde dette til svært minneverdige saker.

Dette opptaket var 2012 antyder bare hvordan oppsetningen faktisk artet seg. Projeksjonene trer mye klarere fram i en mørk teatersal:

David Bowie on Stardust

Blank on Blank Animated Interviews

Ulriken

Litt fascinerende å se hvor mange som går opp til toppen en fin ettermiddag (slik er det forøvrig på natta).




Og når vi først er på byfjellene. Her er fra Løvstakken, tidlig på morgenen.

Drittpakker og «gode rykter»

I en kommentarartikkel i Aftenposten skrev politisk redaktør Harald Stanghelle at «gode, men ubekreftede rykter» kan fortelle at «kinesiske interesser» har leid inn First House til en kampanje mot Thorbjørn Jagland. Bakgrunnen er et innlegg fra tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, der han omtaler tildelingen av fredsprisen til Barack Obama som sin pinligste dag som ambassadør. Stanghelle men dette var «en velformulert drittpakke». Wetland forklarer at «inspirasjonen til å skrive artikkelen fikk jeg av Leiv Lundes kronikk i Dagens Næringsliv.

Frank Rossavik skriver: «Når rådgivere i slike selskaper skriver debattinnlegg i avisene er det som regel fordi de vil markedsføre sin kompetanse.» En agenda har de i alle fall, og det vil være i overkant naivt å tro at det bare er deres egen.

Torbjørn Jaglands egne betraktninger treffer kanskje spikeren på hodet:. «Når First House, som kanskje har eller kan få kunder som lenge har vært misfornøyde med prisen til Liu Xiabou /../ [har de] kanskje skjønt at det er blitt for belastende å bruke prisen til Liu Xiabou mot komiteen. Derfor bruker man en annen pris».

Det er nok nok av næringsinteresser (les First House sine kunder, og potensielle kunder) som gjerne ser at det «ryddes» i Nobelkomiteen. I stedet har Stanghelle ganske effektivt plassert drittpakken et helt annet sted. I den forstand er ryktene definitivt «gode» - de tjener formålet. Stanghelle angrer ikke. Selvfølgelig gjør han ikke det. På mange måter har jo det som kunne blitt en diskusjon omkring Jagland og Nobelkomiteen, blitt skjøvet over til en helt annen del av banen.

First House skriver selv at nesten alle deres rådgivere har erfaring fra politisk virksomhet, som statsråder, statssekretærer, parlamentarikere eller departementalt byråkrati, osv. De er godt betalte og er dyre å hyre. De har inngående kjennskap til politiske prosesser og et omfattende nettverk. Jeg er neppe alene om å synes at dette har potensiale til å lukte vondt. Kundelistene sine vil de jo ikke ut med, de har jo sine etiske retningslinjer (om enn godt gjemt) ....

Det blir nesten litt søtt når First House klager Stanghelle og Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). De snakker til og med om injurier.

Jeg håper i mitt stille sinn at vi beveger oss mot et syn på skjulte kommunikasjonstjenester som noe som vil hefte ved de bedriftene som kjøper slike tjenester, som et vedheng de ikke tjener på. Kanskje behovet for en lokal «kommunikasjonsbransje-leaks» begynner å melde seg for alvor. Gjerne i kombinasjon med en lobbylov.

Jeg kjenner i alle fall på meg at jeg er rimelig lei lobbyvirksomhet i det skjulte, og fra det ståstedet heier jeg på Stanghelle.

Oppdatering 25.05.14:

Erik Stephansen kommenterer "Å bli dradd gjennom søla med UTESTEMME":

I en blogg om sutrekoppene i First House samme dag, du kan lese den her, dristet jeg meg til å reise tvil om hvor utenkelig dette var. Nå vet vi svaret:

First House hadde på det tidspunktet allerede lenge hatt et betalt oppdrag fra Rederiforbundet om å bedre det norske forholdet til Kina. Hvorvidt Per Høiby dermed snakket sant, halvsant eller usant, overlater jeg til leseren å avgjøre.

Så til hovedpersonen selv, tidligere FN-ambassadør Morten Wetland:
- Det er absolutt ingen som har tatt opp Norges forhold til Kina, og Jaglands lederverv i Nobelkomiteen med meg, sa han til VG 20 mai. 

Det er samme dag som møtet i Rederiforbundet, der hovedtemaet nettopp var regjeringens håndtering av Dalai Lamas besøk i Norge og forholdet til Kina. I møtet kom deltakerne, ifølge flere kilder, inn på Nobelkomiteen og Thorbjørn Jaglands rolle som leder. 

Hvordan man skal karakterisere utsagnet til Morten Wetland, overlater jeg igjen til leseren å avgjøre.

Medierik bok - ala "Firestorm"

Da jeg første gang så Guardians Firestom var det noe som stemte, uten at jeg helt var i stand til å pinpointe hva det var. Trolig var det videoloopene i bakgrunnen på flere av sidene, samt at det hele både er dyktig produsert og presentert. Uamsett, tanken meldte seg raskt: slike ting vil vi også lage.

Som det meste annet må ting forankres i noe vi allerede holder på med. Multimediajournalistikk var i og for seg ganske åpenbart, men tankene gikk av ulike grunner vel så mye i retning av medierike ebøker. Det er nemlig noe boklig med Firestorm, til tross for at det absolutt er en multimedial produksjon.

Firestorm creatively embeds a variety of sources in a compelling linear storyline that uses the dramatic photos shot by the family to bring to life a wealth of contextual information. The project reads like an e-book, divided in chapters and enriched with loads of embedded content that smoothly pops-up to enhance the power of storytelling. (REF)

I desember i fjor var vi heldige og fikk produsenten, Franscesca Panetta, fra The Guardian til å snakke om denne produksjonen, under et seminar i London. Hun fortalte en del om de faktiske rammene for "Firestorm". De jobbet med en designer som kunne lage digitale prototyper ganske raskt, to journalister brukte to uker i Tasmania, og kodingen gikk hånd i hånd med de andre delene av produksjonen. De brukte seks uker med et stort team for å ferdigstille det hele.

Det som imidletid var mest interessant, synes jeg, var opplysningen om at brukerne i gjennomsnitt bleser i 17 minutter. Det er oppsiktsvekkende mye, ikke minst i nettavisverdenen der en teller brukerens oppmerksomhet i sekunder.

Panetta ble raskt spurt om det ikke burde være mer interaktivtet. Firestorm er nemlig en svært lineær produksjon. Svaret var at det lineære var gjort med hensikt. Folk vil ikke ha noe som er komplisert å navigere i. De ønsker oversikt og en interesant historie, godt fortalt. Igjen kommer "bok"-assosiasjonene.



Ønsket en lineær fremstilling der en kunne følge en historie.

Snowfall var et eksempel som viste potensialet i en lineær fortelling. Ikke så veldig innovativ fortellermessig, men det er et marked for denne lineære formen.

Publikum ønsket en menystruktur som lot dem navigere rimelig fritt. Bla som i en bok, selv om dette kan bryte med lineariteten.

Linker ikke til demoen per nå. Den fungerer fint i nyere nettlesere, men i eldre versjoner er det en del som kan krølle seg.

Gratulerer med dagen

En fin doodle i anledning dagen

Åpen publisering med CC - en snublefelle

Høgskolen i Bergen er i ferd med å etablere et publiseringsfond for Open Access-publisering. Det er i utgangspunktet svært positivt.

Problemet er bare at forslaget til retningslinjer forutsetter en Creative Commons lisens.

Her legger HIB seg opp mot Retningslinjer for tildeling ved UiB. Her heter det:

Fremover ønsker vi å kreve, og ikke bare anbefale, bruk av en Creative Commons (CC)-lisens av utgiver. Bruk av denne typen lisenser sikrer permanent tilgang til og mulig gjenbruk av artikkelen. Det viser seg nødvendig å stille klare krav til utgiver for å forsikre at artiklene faktisk blir tilgjengelig Open Access. Med denne typen lisens beholder forfatter selv opphavsretten til publikasjonen.

Jeg heier i utgangspunktet kraftig på både Open Access og Creative Commons. CC er flotte saker, til mange ting, og jeg har selv gitt penger til prosjektet og bruker av og til til foto, videoer og til et helt studium.

Jeg har imidlertid aldri lisensiert en fagartikkel med en CC-lisens, og det er en spesiell grunn til det. Grunnen er ikke at jeg ikke ønsker det. Det ville vært helt topp, men jeg vet at jeg får svi for det økonomisk.

De aller fleste fagbokforfattere tjener svært lite på å skrive bøker. For min egen del kan jeg ikke gjøre det i arbeidstiden, så det blir en dyr hobby. Det som gjør forfattervirksomheten til noe som en kan bære økonomisk er dersom bokprosjektet får støtte fra Det faglitterære fond. Sjelden mye å bli feit av, men ofte er noen måneder med skrivestipend det som skal til for å få realisert prosjektet.

Problemet står i tildelingskriteriene for fondet: "Utgivelser som ikke genererer kollektive vederlagsmidler, kvalifiserer ikke for medlemskap, stipend eller som kvittering for prosjektstipend." Mange, de fleste har jeg inntrykk av, vet ikke hva dette betyr.  I praksis betyr det at bare det som faller inn under Kopinor-reglene, gjør forfatteren berettighet til senere støtte.

CC-lisensierte tekster telles ikke med dersom forfatterene søker stipend fra Det faglitterære fond. Vi kan like det eller ikke, men så lenge Kopinor er den mekanismen som brukes for å innhente kopivederlag er dette forhold som en må ta hensyn til når en skal lage en Open Access-politikk ved institusjonene som ansetter fagforfattere.

Det finnes mellomløsninger: Strategien som fungerer best for den enkelte er gjerne å legge ut et utkast med fri lisens og begrense lisensen på den endelige publikasjonen, men det er ikke dette forslaget legger opp til.

Oppsummert:
Åpen tilgang (open access) er i seg selv veldig bra, men HiB og andre institusjoner bør ikke bør skape situasjoner der ansatte kan føler seg "presset" til å lisensiere tekstene sine på en måte som på sikt er ugunstig for den enkelte.

Retningslinjene kunne være formulert slik:
"Det oppfprdres til at artikkelen gjøres tilgjengelig med en Creative Commons (CC) lisens."

Det er mange tidsskrifter som tilbyr Open Access, men uten CC-lisens. Enn så lenge er det veien å gå, inntil en får gjort noe med hvordan pengene flyter fra det offentlige og over til fagbokforfatterene.

Kopinor sier selv at det finnes bdre alternativer, men her er det til en viss grad bukken som passer havresekken. Ingen av mekanismene det her er snakk om er problemet i seg selv, det er den konkrete kombinasjonen i denne sammenhengen som skaper problemet.

Diplomati er vanskelig - og hvorfor jeg aldri kunne vært en

– Du stiller deg over der!

– Litt lenger bort!

– Vi har gått - få opp farta!

Rapid prototyping med Google Presenter mm

Jeg jobber for tiden med en applikasjon formobil mikrolæring. Løsningen er på skissestadiet, og de siste par dagene har jeg syslet litt med en prototype. Dette må selvsagt bygges inn i et mer omfattende rammeverk, men jo flere problemer en klarer å luke ut på et tidligst mulig tidspunkt desto bedre. I første omgang begynte jeg å tegne en rekke skjermbilder:

Skissene blir tegnet med Googles tegneverktøy, som er en del av Google Documents. Dette har blitt svært bra og gjør det enkelt å kombinere bitmapbilder og vektorgrafikk.

Etter å ha laget et tjuetalls sideskisser slo det meg at jeg like gjerne kunne legge inn interaktivitet i samme slengen. Som sagt så gjort. I Google Presenter kan en lage presentasjoner i et hvilket som helst format, som nedenfor er formatet 3:4. Knappene er lagt inn som enkeltbilder, som så kan dermed inneholde linker til andre sider i presentasjonen.

Slik arter det seg i praksis - det fungerer faktisk rimelig godt å prototype ved hjelp av Google Presenter. En form for apputvikling på sparebluss. I mange sammenhenger, der en kun skal presentere innhold med enkel interaktivitet, kan dette duge. Poenget er jo ikke å lage en virkelig app, men å ha et produkt som er raskt å lage, teste og revidere.

Utgangspunktet for dette arbeidet er et strategisk prosjekt ved HiB, hvor Senter for nye medier skal lage en prototype og teste denne. Planen videre er å søke Norgesuniversitetet med tanke på å videreutvikle et verktøy for høyere utdanning.

Neste fase blir å få utviklet mer komplette prototyper, med ulike innholdstyper. Når vi får testet med "ekte innhold" er det lettere å være sikker på at konseptet treffer, og vi kan gå i gang med å implementere dette som en ordentlig app.

Denne måten å jobbe på er ogsåå noe vi vil jobbe med i studiet "Utvikling av medierike ebøker". Studentene kan dermed lage raske, og fungerende skisser som vi som underviser enkelt kan respondere på.

Walking Cinema - fysisk kino

Noen ganger tenker en alt for vanskelig. Konseptet "walking cinema", eller hva en nå velger å kalle det, har kvernet rundt i hjernekista ganske lenge - dvs siden Wireless Stories for tre år siden. Jeg har så langt forestilt meg dette som en form for Augmented Reality (Augmented Reality Cinema om en vil), og langt på vei lagt dette på hylla fordi det blir i overkant teknisk komplisert. Note to self: når noe er komplisert - tenk enkelt!

I en diskusjon omkring utviklingprosjekt knyttet til stedsforflytning ved hjelp av lyd, der vi planlegger å "flytte" jernbanestasjonen i bergen, ble jeg tipset om dette prosjektet av Cardiff / Miller. De har gjort flere slike prosjekter. Dette fungerer, samtidig som det teknisk sett er nærmest banalt. Noe av hemmeligheten er nettopp knyttet til bruk av lyd.

Fjøsangerveien upstream

Slik kan også kveldsrushet i Fjøsangerveien visualiseres. På avstand ser det meste hyggelig ut.

Et eksperiment dette. Jeg har syslet med bokeh i videoer tidligere, og jeg liker effekten. Det gir en egen ro og masse rom for fantasien.

Skylder vel å si at videoen er snudd på høykant. Jeg synes det gjorde seg bedre på den måten. Fra tid til annen diskuteres det om video bør filmen vertikalt. Det er jo gjerne noe som kjennetegener mobilvideoer, rett og slett fordi det er den letteste måten å holde telefonen på. Jeg heier på disse formatene - ingen grunn til at video skal være begrenset av rammene på skjermene våre.

Mer om dette på fagsidene i Multimediejournalistikk.

Robotjournalistene kommer

"Software Takes Command", ifølge Lev Manovich. En argumentasjon det er lett å henge seg på.

Et ganske talende eksempel (om ikke i bokstavelig forstand) er hvordan Los Angeles Times ble de som først ute med å rapportere om jordskjelvet i California nylig. Avisen var først med saken fordi journalist og programmerer Ken Schwencke hadde laget en algoritme som har fått navnet Quakebot. Dette programmet overvåker meldinger fra U.S. Geological Survey. Dersom det kommer skjelv av en viss størrelse, skriver Quakebot en artikkel.  Slate gjengir hele den aktuelle artikkelen.

Les også:  – Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Schwencke er intervjuet av medienettstedet Poynter, og foklarer at Quakebot først satte sammen de seismiske dataene før den postet en artikkel inn i LA Times' publiseringssystem. Det ble også automatisk importert et bilde fra Bing, før redaktørene ble varslet om at historien var klar for publisering

Via Journalisten.no

Edward Snowden and ACLU at SXSW

Take Action: https://www.aclu.org/immunity4snowden
More information: https://www.aclu.org/nsa-surveillance

Ikke sløs med nanosekundene!

Som en rimelig uvitende databruker skjønner jeg ikke mye av hva som foregår inne i datamaskinen. Jeg lar meg imponere av hvor raskt alt går, men har liten kunnskap om hva, hvorfor og hvordan. Som en hyllest, i anledning dagen, til kvinnelige pionerer og generelt til folk som vet å forklare ting slik at folk forstår det: Ta deg tid til å se på at Grace Hopper (1906–1992) forklarer betydningen av nanosekunder:

Hopper begynte med programmering allerede under andre verdenskrig, og hun var med på å arbeidet med ENIAC og UNIVAC I. I etterkant av dette arbeidet laget hun verdens første kompilator, A. Hopper regnes også som hoveddesigner av programmeringsspråket COBOL.

Hoppers utgangspunkt var at dataprogrammer burde skrives på et språk som ligner på engelsk, et konsept som i dag er nærmest enerådende. En slik måte å programmere på forutsetter imidleritd en kompilator - dvs en rutine som oversetter programmeringsspråket til maskinkode.

Betty Jean Jennings og Fran Bilas med ENIACved Moore School of Electrical Engineering.

Krysspostet i eLæring HiB via Digi.no

Mikroposisjonering og stedsforflytning ved hjelp av lyd

Mange litt rare fremmedord i overskriften. Bakgrunnen er at jeg holder på med et prosjekt, med arbeidstittel "Den lokaliserte lydboka", der jeg håper å få til et forsøk som skissert her:



Kortversjonen er at det gjøres lydopptak som knyttes til steder på en lokasjon. Her ser jeg for meg Bergen jernbanestasjon, fordi dette er et knutepunkt der fortellinger kan oppstå og møtes:



Tanken er å gjøre et lydopptak som kan representere omgivelseslyd på jernbanestasjonen, på ulike tidspunkt gjennom døgnet. I tilleg til dette gjør vi opptak av stemmer som forteller små historier fra dagliglivet, om det å reise og andre mer eller mindre trivielle hendelser i et hverdagsliv.

Lydene knyttet til posisjoner på jernbanestasjonen representeres
på koresponderende posisjoner i Kronstad. Brukeren beveger seg
her rundt i lydbildet med en mobil enhet og headset, og utforsker
fortellingene.

Disse fortellingene knyttes til steder på jernbanestasjonen, men presenteres et helt annet sted. Tanken er å gjøre dette på Kronstad, og dermed gjenskape en kobling mellom jernbanen og de tidligere verkstedshallene som snart huser Høgskolen i Bergen. Kanskje en kobling mellom fortid og nåtid også kan flettes inn.

Ideen er altså å representere et sted (jernbanen) ved hjelp av lyd, spilt av et annet sted (Bibliotekshagen på Kronstad), der posisjoner på jernbanen samsvarer med posisjoner i bibliotekshagen.

Tror dette kan bli et spennende uttrykk, som også kan ha et læringspotensiale.

Spørsmålet, "Er det en bok?", lar vi henge der inntil videre....

Naturopplevelser via mobilfotografier - danning på Instagram

Der Wanderer über dem Nebelmeer, av den tyske maleren Caspar David Friedrich. Bildet innleder en romantisk tradisjon, som kan gjenkjennes i mange av dagens mobilfotografier.

I helga fikk jeg skrevet ferdig førsteutkastet til en artikkel om naturopplevelser via naturbilder på Instagram. Jeg endte opp med å ta utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet innleder Nasjonalromantikken, der kunstnerne hadde som mål å trekke frem nasjonale særtrekk og folkelige kulturtradisjoner. Ikke minst i Norge var denne retningen av stor betydning på midten av 1800-tallet, og den nasjonalromantiske tradisjonen fikk stor betydning for hvordan folk flest, da særlig i byene, fikk presentert natur. Vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder, slik de f eks kan dukke opp via #utno.

– Hver tredje arbeidsplass kan fylles av roboter

Krysspostet i bloggen eLæring HiB.

Fords samlebånd i 1913. Hundre år senere er det robotoene

som for alvor effektiviserer produksjonen. Innenfor yrker som
arbeider med informasjon gjør "robotiseringen" seg på mange
måter enda mer gjeldende.

Bjørn Vassnes skrev for noen dager siden, i Aftenposten,  om problemene med IKT i skolen. Han konkluderer slik:

Datateknologien kunne gitt skolen nyttige verktøy. Nå er den i stedet blitt en forvokst gjøkunge som ikke bare truer med å ødelegge skolen – den er allerede godt i gang. La data være et verktøy, ikke en «grunnleggende ferdighet» som skal inn i alle fag. Revider læreplanen slik at lærere kan få lov å være lærere igjen, og ikke pushere for dataindustrien. 

I kommentarfeltet argumenteres det imidlertid godt mot dette synspunktet:

Kronstad før og nå

Søndre bydel, tidlig på 1900-tallet:


Detalj, med jernbaneverkstedene. Her ligger nå de nye høgskolebyggene, sammen med de gamle verkstedshallene:

Vigelands verk i det fri

Tegning: Beatrix Potter

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­mannens dødsår. 

Gus­tav Vige­land døde i 1943 og hans verk er derfor i det fri. Dette gjør at Vigleland-museet er redd for mis­bruk, men museet har ikke noen spe­si­elle for­plik­tel­ser eller ret­tig­he­ter til Gus­tav Vige­lands kunst.

Olav Torvund skriver om klas­si­ker­ver­net i ånds­verk­lo­ven § 48. Klas­si­ker­ver­net vil uan­sett ikke gi Vigeland-museet eller andre noen ret­tig­he­ter. Man behø­ver fort­satt ikke spørre om lov, og ingen har krav på noe veder­lag. 

Torvund nevner Nor­dahl Grieg, Bea­trix Pot­ter, Ser­giej Rach­mani­nov og Tho­mas “Fats” Waller, blandt de som nå har vært døde i 70 år.

Olav Torvunds blogg

Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.