Et sted, godt i utkanten av offentligheten, nærmere bestemt hos Byfogden i Oslo, går saken mellom Lovdata og initiativtakerne bak Rettspraksis.no.
Rettsprakis.no er et viktig initiativ for å gjøre tidligere lover og dommer tilgjengelig for oss alle.
Et bra prosjekt som ingen burde være imot, skulle en tro. Det mente imidlertid ikke Lovdata som fikk stanset Rettspraksis.no ved en midlertidig forføyning 1. juni.
Nærmere tre måneder senere kan prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas, fortelle at de frafaller sitt opprinnelige standpunkt og mener rettsavgjørelsene fra før 2002 havner utenfor databasevernet. Det har med andre ord lest
lovens §24 på sine egne nettsider: "Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt."
Interessant nok kan jeg ikke linke til den lovteksten som gjaldt da den midlertidige forføyningen ble iverksatt, fordi Lovdata nå har lagt den tidligere loven bak en betalingsmur.
Etter at Lovdata har gått en runde med seg selv mener de nå at saken handler om høyesterettsavgjørelser fra 2002 til 2007. Lovdata hevder at disse har blitt hentet ut ved å crawle deres nettsider. Rettspraksis.no har imidlertid hentet fra en DVD utgitt av Lovdata, lånt på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Håkon Wium Lie, som er en av de saksøkte,
skriver om dette.
Prosesskrivet (link nederst) innholder en rekke små spark på leggen, som f eks "
Tilgang til Lovdata PRO krever som kjent innlogging, og slike aktiviteter ville
formodentlig ha vært mulig å spore opp fra Lovdatas side."
Advokat Halvor Manshaus peker videre på at Lovdata i perioden mellom 2002 og 2007 var å regne som et offentlig organ. Blant annet fordi Lovdata var den eneste aktøren som hadde full tilgang til avgjørelser fra Høyesterett. Høyesterett hadde en egen FTP-linje som sendte rettsavgjørelser i kryptert versjon direkte til Lovdata. Manshaus viste videre til at flere andre aktører ba om å få tilsvarende tilgang, men fikk avslag. Samtidig hadde Lovdata en eksklusiv avtale med både lagmannsrettene og tingrettene.
– Akkurat denne perioden var Lovdata et offentlig organ som jobbet på vegne av nettopp det offentlige. Lovdata slåss i realiteten for å ivareta et konkurransefortrinn fra før 2008, sa Manshaus.
Et sentralt spørsmål ser ut til å være hvorvidt Lovdata kan regnes som et offentlig organ. Her kommer det som jeg oppfatter som et veldig merkelig argument fra prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas:
– Det finnes unntak for vern i åndsverksloven § 14 for visse dokumenter, slik som vedtak og avgjørelser fra offentlig myndighet. Det gjelder ikke bare åndsverk, men også databaser dersom den er et produkt av en uttalelse fra offentlig myndighet. Lovdata er ikke en slik offentlig myndighet og omfattes derfor ikke av dette unntaket, sa Wessel-Aas.
Argumentet er merkelig, nærmest somen advokatfinte som kun har til hensikt å flytte fokus for diskusjonen. Dette fordi den aktuelle formuleringen i §14 lyder slik:
«Lover, forskrifter,
rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»
Leser en dette er "lover, "forskrifter" og "rettsavgjørelser" tydelig unntatt vern, så kommer i tillegg "andre vedtak av offentlig myndighet". Hvorvidt Lovdata er offentlig myndighet eller ikke
virker rimelig irrelevant når en diskuterer rettsavgjørelser i forhold til §14. Rettsavgjørelser er uansett unntatt.
Det som burde være relevant er spørsmålet om hvorvidt Lovdata bearbeider rettsavgjørelsene i en grad som gjør at de kan påberope seg databasevern. Nå mener Lovdata at vernet for deres databaser på nett aldri vil utløpe.
– Databasen er innrettet på en måte som gjør at den hele tiden endres og bearbeides, slik at vernetiden egentlig aldri begynner og da heller ikke slutter. Databasen er aldri den samme og endrer seg hele tiden, sa Wessel-Aas.
Skulle de få medhold i dette er det på tide at dette blir en politisk sak. Det kan ikke være slik at en ved å endre linker i en database (jeg legger til grunn at Lovdata ikke fikser på ordlyden i dommene) oppnår evig vern.
Uansett er den grunnleggende, og demokratisk betydningsfulle problemstillingen hvorvidt vi som borgere skal ha fri tilgang til rettavgjørelser. I bunn og grunn kan vi ikke forholde oss fullt og helt til et lovverk dersom vi ikke også kan få innsyn i hvordan lovene tolkes av retten. Skal vi betale en advokat for slikt innsyn er vi ute å kjøre. Dvs det er jo nettopp det vi er, og det er derfor Rettpraksis.no er så viktig.
Har vi et system som gir en (halv)privat aktør – Lovdata – monopol på dette er det på høy tid å gjøre noe med dette systemet.
Blir derfor spennende å se hva dommen ender med...
Oppdatering:
Resultatet var direkte stusslig. Dessverre er det vel neppe noen politikere som bryr seg heller, og menigmann er dermed i praksis henvist til å betale en advokat (les dommen så skjønner du at det ikke er billig) for å orientere seg i eldre domsavsigelser. Ikke bra!
Kjennelsen fra Oslo Byfogdembede, avgitt 21. september
Innlegg
